Sett med russiske, norske og sportsjournalistens øyne
Idrett i Norge er en slags nasjonal satsing som naturlig er knyttet til miljø: Fjell, skog og fantastisk infrastruktur gir deg ikke noen sjanse til å være inaktiv. Forskjellige typer turer er en del av vanlig liv både for pensjonister og barn. Interesse for profesjonell idrett kombineres godt med dette. For skiskyting og bandy? Ja, men enda mer for fotball.
Av Daria Zarembo
По русски: Норвегия: спорт как стиль жизни
Litt historie
Freddy Thoresen er sportsjournalist i Avisa Nordland. Han har dekket sportsarrangementer i Bodø i over 20 år.
Før 1975 hadde vi ikke idrett og heller ikke profesjonelle idrettslag i Nord-Norge. Men i 1975 vant Bodø idrettslag nasjonalt mesterskap. Det er nemlig dette året da profesjonell idrett startet å utvikle seg i Norge.
Norge har alltid vært regnet som idrettsnasjon. Det gjelder spesielt vintersport som ski og skihopp. Men OL på Lillehammer i 1994 endret det for alltid. Norge fikk sin idrettselite. Ski og skøyter, dvs. vintersport fikk utvikle seg. For dette ble det etablert en egen avdeling i Oslo hvor det kom folk fra forskjellige steder i Norge for erfaringsutveksling, for å lære noe og etterpå innføre hjemme i små byer. Det var betydningsfull ferdighetsutveksling. Nå er norske idrettsutøvere kjent over hele verden, og Norge betegnes som idrettsnasjon.
For å bekrefte Freddys ord er det nok å ta en spasertur på campus. Det er kuldegrader ute, men folk jogger i skogen, og gjennom store vinduer kan man se studenter på treningsstudio. Overalt står det sykler som overvintrer i snøen.
Per Karlsen lurer på om han får lov til å bruke treningsstudio i Russland. Han skal bo i Arkhangelsk i bare ei uke, men det er ikke noen unnskyldning til å miste trening.
Er det mulig at en nordmann ikke driver med sport?
Øistein Falch, student ved Nord Universitet i Bodø:
Jeg startet å spille fotball da jeg var seks år, men sluttet da jeg fylte seksten. Jeg liker å drive med musikk og synge, men det tar altfor mye tid. Det ville vært vanskelig å kombinere det med idrett, så jeg foretrakk musikk. Jeg følte endringer med en gang. Før hadde jeg vært mer aktiv, sunn og konsentrert og hatt mer energi. Jeg er fra Svolvær, en liten by i Norge, og der er det mange høye fjell man kan velge mellom. Flere ganger i året gikk jeg til fjells sammen med vennene mine. Nå føler jeg noen endringer i kroppen. Så vidt jeg vet er 25 % nordmenn overvektige.
Elena Johnsen, økonom, har bodd i Norge i 17 år:
Da jeg kom til Norge, var jeg overvektig, men her klarte jeg å slanke meg. En av metodene er spasering. Man kan for eksempel konkurrere om antall skritt man har gått – minst ti tusen per dag. I Norge satser man på det å være sunn og i god form. I byen er det mange steder hvor man kan trene. Og fjell – her er det fantastiske fjell!
Hvorfor er nordmenn så glad i fotball?
Freddy Thoresen:
Hvorfor fotball og håndball? Ingen vet. I Nord-Norge liker man akkurat lagsport. Bodø fotballag ble dannet i 1916, men det var først i 1963 at de gjorde seg kjent: «Vi er ikke amatører lenger, vi er profesjonelle.» Det ble startet propaganda av nord-fotball. Hver by i nærheten av Bodø fikk sine egne lag, og idrettsutøvere prøvde å vise seg. «Vi har snø her, men vi kan spille, vi også.» I lagsport er det 16-18 personer som deltar, og det er mye mer interessant enn å se på kun én person.
Berg fotballdynasti
Den mest populære fotballfamilien i Bodø er familien Berg. Harald Berg er den første i familien med naturtalent for fotball. Etter å ha flyttet til Oslo, spilte han for Lyn. Han er regnet som en av de beste fotballspillerne i Norge gjennom hele historien. Han var med da laget spilte uavgjort med Barcelona. Harald Berg har fire sønner, og tre av dem har også blitt fotballspillere.
Freddy: Haralds barnebarn, Patrick, er også en talentfull tjueårgammel fotballspiller, men han må jobbe hardt for å nå nivået til sine jevnaldrende. Familien Berg er de som har satt fotball på profesjonelt nivå og vist til utlandet. De har vist at nordmenn også kan spille fotball.
Norske fans: Hvem er de?
På grunn av at Norge er et ganske velstående land, har fans råd til å dra til en annen by. Men det er også lett for dem å ta et fly til England, for eksempel. Hvis en nordmann ikke kan være fysisk til stede, da vil han se på tv-sending. Alle har tv-kanaler de må betale for som viser idrett, og det koster rundt 150 kroner per måned (omtrent 1000 rubler). Hver lørdag, uansett hvem du besøker, ser alle på håndball eller fotball. De vil muligens ikke åpne døra for deg, for alle sitter klistret til tv-en. Fans er folk i alle aldersgrupper og kjønn, både menn, kvinner, barn og pensjonister.
Øistein Falch, student ved Nord Universitet:
Nå følger jeg med idrett på tv. Jeg liker å se på fotball, men sjelden ser jeg på andre typer idrett, vanligvis når det er OL. Hvorfor? Fordi nordmenn lykkes der. Jeg tror at det er en norsk tradisjon å følge med idrett. Vi liker disse typene idrett hvor vi lykkes (ler).
Barn og idrett
Aleksandr Logunov, finansmedarbeider, har bodd i Norge i 19 år:
Alle idrettsskoler for barn må man betale for. Dessuten er det foreldre som må betale for alt. De søker sponsormidler og henvender seg til selskaper hvor de selv jobber. For eksempel, et firma kjøper inn uniform med sin logo. Det fins offentlig støtte, men den er liten. For eksempel, Bodø har ikke hatt gymsal på lenge, så hver gang måtte man søke et nytt treningssted. Men i løpet av de siste ti årene har foreldre og barn bedt om å få en sal, og den ble bygget for ikke lenge siden. Økonomisk støtte er avhengig av foreldrenes press og fylkesbudsjett.
Idrett som livsstil
Idrett i Norge er ikke bare bandy og fotball, men det er også forskjellige aktiviteter: fjell- og spaserturer, dvs. det som er knyttet til helse.
Irina Eide, privatlege:
Som student gikk jeg på tur til fjells. Etter å ha flyttet til Norge, begynte jeg å gjøre det igjen. Her i Bodø har vi en stor turistforening. Den er det sikkert halvparten av befolkningen medlem av. Vi betaler kontingent, arrangerer dugnad og overnatter i hytter på fjellet.
Julia Bobina, har fått mastergrad ved Nord Universitet:
Etter å ha flyttet til Norge, følte jeg med en gang fokus på idrett. I 2015 begynte jeg å gå til fjells, til en liten tind som ligger akkurat her i byen, og nå går jeg på tur. Rett etter intervjuet skal vi gå på ski. Kjæresten min er norsk, og før bodde han i Oslo. På samme måte som meg hadde han en helt forskjellig livsstil. Begge to var mer urbaniserte, inkludert klesstil, og nå har vi endret oss.
Julia ser på seg selv og kjæresten sin. Begge to har sportssko, jeans og gensere på seg. Og på gulvet står det en ryggsekk – ideell stil for Bodø-liv.
Sportsjournalistikk: Har Internett vunnet over aviser?
Freddy Thoresen:
Alle vet at verden streber etter digitale medier. Aviser kommer fremdeles ut, men i det siste har de stått på andre plass. Opplag er nesten dobbeltredusert. Nå er folk klar til å betale for rask informasjon, mens i aviser kommer den med forsinkelser. Blant dem som får papiraviser, er det 30 % som er interessert i å lese idrettsnyheter. Noen ganger ringer folk og ber om flere idrettsnyheter, med en eller to dagers forsinkelser til og med. Store nasjonale aviser utgir et spesielt vedlegg på åtte-ti sider som bare gjelder idrett. Åtte-ti sider hver dag om idrett.
Bare de som ikke har Internettilgang, ser idrettsnyheter på tv. De fleste nordmenn er aktive brukere av sosiale medier, og der kan de også få idrettsnyheter, for hver utgivelse har sider i alle slags sosiale medier.
Facebook er det første sosiale mediet for alle, og så kommer resten. På Facebook sender fans kamper direkte hvis de arrangeres langt borte.
Sportsjournalist: Nye krav til fagfolk
Freddy Thoresen:
Det fins etterspørsel etter journalister hele tida, men alt kommer an på deres evner. Hvis du bare kan fortelle om idrett, er det ikke nok. Verden er i stadig bevegelse. For eksempel, jeg fikk stilling uten å ha utdanning, men jeg var veldig opptatt av fotball, til og med litt gal. Jeg hadde ikke yrkesutdanning, men jeg hadde masse kontakter med folk fra idrettsverden.
Freddy innrømmer at en journalist i Norge må kunne alt: å skrive, ta bilder, filme og redigere, og det skal gjøres maksimalt raskt. Før hadde man fem timer til å bli ferdig med reportasje, og nå er det bare to. Det er ideelt at du sender inn reportasje samtidig med finalsignal, dvs. du må se og skrive samtidig.
Det er ideelt at du fysisk er til stede på kamp. Du er omgitt av atmosfære, og du ser alt rundt deg. Du må være til stede fra begynnelse til slutt, ellers får du ikke alt med. Du må beskrive omgivelser, følelser og det fans tenker på. Det er det som er ekte journalistikk.
Er det plass til kvinner i sportsjournalistikk?
Freddy:
Selvfølgelig er det det. Det er ikke kjønn, men evner som er viktig her. Det fins kvinnelige speakere og journalister, få av dem, men de fins. De er herlige. I går snakket jeg med en av dem, og hun fortalte at håndballinstruktør skulle flytte til Sør-Norge. Jeg hadde ikke visst det, men hun hadde fått vite det. Hun hadde funnet opplysninger om at instruktøren hadde skrevet søknad om å overflytte barn til en annen barnehage. En mannlig journalist ville aldri ha kommet på det. Det er ganske elementært, men samtidig veldig viktig.
Det er alt i Norge som tyder på at man er glad i idrett her til den grad at den har blitt en integrerende del av livet. Man trenger ikke å drive med sport på profesjonelt nivå eller se på sportssendinger, men naturen selv inspirerer deg til å bevege deg bestandig.
