HVOR FØRER VEIEN JOURNALISTEN?

Journalistikk, Bodø
Journalistikk, Bodø

Morgenen til Truls Noss starter mellom klokka halv åtte og åtte. Det første stoppestedet på ruten hans er universitetet. Andre kull på journalistikkavdeling ved universitetet i Bodø møter ham med varierende antall deltakere – de som kan møte opp, er til stede.

Det er ikke obligatorisk å møte opp hver time, for forelesninger er tilgjengelige på nettet, og resten av tida kan studenter bruke på arbeid. Til lokalavisens redaksjon hvor Truls jobber, går han i ettermiddag selv om for noen år siden kunne han forestille seg verken journalistikk eller Bodø…

Av Anna Lukachuk

По русски: Куда путь приведет журналиста
Naboens historie: Norske og russiske journaliststudenter

På videregående skole i Oslo fikk klassen til Truls i oppgave å skrive om et tema i samarbeid med en avis. På den tida merket han ikke anlegg for skriving hos seg, men etter at oppgaven var ferdig, fikk han ros fra avismedarbeidere. Det at hans talent ble lagt merke til, var den første impulsen til at han erkjente seg innen journalistyrke. Etter skolen jobbet han i avisen i noen år og så dro han i militæret.

I Norge baseres også hærsystem på disiplin, men man får lov til å kommunisere med hvem som helst uten begrensninger. Selv der hadde han skriveblokk med seg hele tida og skrev innlegg om norske soldater.

Takket være militæret flyttet han til Bodø, noe som på den tida virket helt utrolig. En kompis fra Bodø som hadde vært i militæret sammen med Truls, inviterte ham på besøk en dag. Og etter første besøk fikk Truls tilbud om å bli værende der. På universitetet undervises det i journalistikk, og lokalavisen trengte korrespondent, så det gjensto bare å tenke litt over, pakke sammen og flytte fra hjembyen sin, hovedstaden, til en liten by i nord med vindkast året rundt.

Det var ikke lett å forlate Oslo, for der var det alle vilkår for å leve et komfortabelt liv. Der var det familie og venner, kjente steder og etablerte forbindelser. Men i Norge er det ikke flaut å flytte fra store byer – og de største byene er Oslo, Bergen og Trondheim – til små, for her er det lite ressurssentralisering, alt er mer eller mindre jevnt fordelt. Truls forsto at han ville teste seg ut under andre forhold og bruke disse endringene som et springbrett for å ikke stå stille, men utvikle seg enda mer.

Likevel var flyttingen et modig skritt, for dette skrittet ble gjort nesten inn i tomhet, bare med én bekjent i byen, men det var nok. Komfort lages ikke ute, men innerst. Så alt ordnet seg etter et par år i Bodø.

Det gikk også bra med studiene. I et av fagene dro klassekullet ut på ei lita øy Værøy for å ha en rekke intervju med lokalbefolkningen. Studenter snakket med øyboere i noen dager, og så kom de tilbake hjem og begynte å lage prosjekter for avsluttende presentasjon. Slikt prosjektarbeid husker man godt, for det er en mulighet til å overskride grenser og vise seg. Enda viktigere er at studiene ikke forstyrrer arbeidet. Det er et strengt prinsipp som gjelder: Man kan lære mer ute i praksis enn inne på universitetet.

Journalistikk

Lærere forstår dette og forhindrer ikke på noen måte. De handler etter avtale. I følge den er det obligatorisk å møte opp til en viss prosent av timene, og resten velger studenter selv. Dessuten skal man bruke kunnskaper fra praksis i studiene, men ikke omvendt.

Truls fikk stilling som sjefredaktør av kveldsnyheter i Avisa Nordland i tillegg til en mulighet til å skrive om elskede fotball og andre interessante begivenheter. Et av slike tilfellene vakte oppmerksomhet av nasjonale massemedier: En barnehageassistent lot ikke gutter delta i Sankta Lucias feiring og pynte seg. Denne historien kom utenfor barnehagens grenser og ble kjent over hele landet. Den unge journalistens nervøsitet i forbindelse med dette resonanstilfellet ble beroliget av mer erfarne kollegaer. Det skulle ikke bare skrives om gode begivenheter, men også om det hva folk burde vite.

Kritikk er en integrert del av yrke på samme måte som alt annet. Dette fikk Truls lærdom av og nølte aldri mer.

Nå starter arbeidsdagen til Truls som regel klokka 15 og varer nesten til midnatt. Det er få fridager, og de finner ikke alltid sted samtidig med dem som står i kalenderen. Han får timelønn, så alt kommer an på produksjon. Noen jobber 60 timer i måneden, mens andre rekker å jobbe 150 timer, så økonomisk sett føles denne forskjellen godt.

Timelønn er forresten knyttet til med en spesiell avtale som inngås med studenter, og i alt jobber det tre studenter i Avisa Nordland. Etter avtalen har studenter deltidsjobb, så det blir mer lønnsomt for avisen.

I byen er det bare to papiraviser: Månedlig Bodø Nu og Avisa Nordland som kommer ut seks dager i uka. Ett nummer Avisa koster 35 kroner (rundt 270 rubler). Men de fleste foretrekker å lese innlegg på nettet, og der er det langt flere, eller laste ned en PDF-versjon. Leseres aktivitet på nettet analyseres nøye, og hver journalist kan se popularitet av sine innlegg på diagrammer.

Avisen er en lokal filial av en stor utgivelse, så i staben er det ikke mindre enn 20 journalister. Redaksjonen opptar hele etasjen i en bygning og en etasje i undergrunnsparkering. Medarbeidere har moderne utstyr og egen redigeringsprogramvare. Med den ombrekker en journalist sitt innlegg for avisen ved hjelp av bare noen museklikk. Nettversjonen fungerer i enda hurtigere tempo. Noen ganger fører ikke denne jakten etter mengde, med minst sju nyheter per døgn, til noe godt. Da kommer det nyheter som for eksempel «en mann mistet sin sko i havet» eller «det er funnet et håndkle liggende på gata», og journalister blir nødt til å dekke slike tilfeller for alvor. Det kan medføre at medier mister sin autoritet i leseres øyne, men foreløpig har ikke situasjonen forandret seg noe særlig.

Journalistikk

Ved å ha en slik tett arbeidsplan har ikke Truls noen problemer med penger. Dessuten er utdanning i Norge også basert på lønnsomme betingelser. Studiebetaling består av forholdsvis små i norske målestokk administrasjonsavgifter per semester – 700 kroner (rundt 5400 rubler). I tillegg får studenter et stort lån som utbetales i form av månedlig stipend – i gjennomsnitt 8000 kroner per måned (rundt 61600 rubler). Hvis en gjør det bra på eksamen, da tilbakebetales 40 % av dette lånet av seg selv, og etter avsluttet utdanning skal man bare betale 69000 av 115000 kroner man får per år (rundt 531300 av 885500 rubler per år). Journalistikkutdanning varer i tre år.

En annen viktig del av livet til Truls er trening på treningsstudio og fotball. Etter timer på universitetet om formiddagen drar han på trening, så drar han hjem og etterpå på jobb. De dagene når det ikke er arbeid, flyttes universitetstimer fra formiddagen til midt på dagen, og han klarer å trene to ganger – før og etter studiene. Hver mandag og tirsdag spiller Truls fotball med venner før han drar på jobb.

Når fridager faller sammen på universitetet og på jobben, da er det lov til å gå ut med venner og drikke øl.

Selv om den opprinnelige ideen om å flytte til Bodø ikke var Truls sin, angrer han ikke at han bestemte seg for å gjøre det. Til sjuende og sist begynte han ikke å hate livet sitt, men fikk ordnet det slik at det var komfortabelt for ham. I studiene er det neste prosjekt  som er satt i gang. Det gjelder utlendinger som han ikke må glemme å intervjue når han er på jobb. I avisen er det bilder av en fornøyd mann som har blitt innvilget støtte på 15000000 kroner (mer enn 100 millioner rubler) og bygget ei hytte for å tiltrekke turister fra Russland.

Sider med reklame er fylt med eiendommer – Bodø vokser, folk selger og kjøper boliger. Turen til Singapore for ikke lenge siden som erstattet vanlig familiebesøk i Oslo, gir fremdeles glede med solfylte bilder. Og neste ny tur er synlig nå – denne gangen til New York som også ligger langt borte. Men Truls vil ikke stoppe her på det oppnådde stadiet, han har bestemt seg for nye endringer. Det er bare ett år av studiene igjen, og etterpå kan han flytte til Bergen hvor det fins en attraktiv stilling som sjefredaktør, denne gangen på tv. Det viktigste er at han er sterk nok til å prestere, men Truls er ikke bekymret på grunn av det, for det ligger et Pokemon-bilde i lomma hvor det står skrevet «energi». Hvis han trenger ladning av sprekhet, kan han plassere kortet ved hjertet sitt og få nødvendige krefter. Og det kommer til å virke.

 

По русски: Куда путь приведет журналиста
Naboens historie: Norske og russiske journaliststudenter

 

1 kommentar

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *