Ut av skammen: Strategier mot netthets

Aina Landsverk Hagen: Netthets kommer i mange former, men de har en ting felles: En forventning om at mottageren ikke vil gjøre motstand. Men ikke alle lar seg kneble. Foto: Katrine A. Ziesler.

 

Av Aina Landsverk Hagen

Del 1: Fenomenet

Motstandsstrategier

”Hadde jeg vært deg, hadde jeg vært jævlig forsiktig med å spre det”. Når Noora i tv-serien Skam lekser opp for Nicolai alle lovbruddene han har gjort seg delaktig i ved å ta bilder av henne naken, uten samtykke, og så spre dem på nett, er det en aktiv motstandsstrategi hun bruker.

Nooras tordentale viser til den norske straffeloven – nå §311, og handler om det som kalles hevnporno. Hun velger en strategi som snur situasjonen, fra at hun er offer og han overgriper, til å vise tydelig for omverden at skammen den er hans, ikke hennes.

Ta igjen er én motstandsstrategi flere unge debattanter og bloggere anbefaler, når jeg har intervjuet dem om hvordan det er å bli hetset og truet på nett, for meningene dine eller bare fordi du er den du er. Andre strategier er å dokumentere, finne et fellesskap, ignorere eller anmelde – dersom det er snakk om et lovbrudd. Men bør man ikke tåle litt hets, hvorfor er det så ille?

Opplevelsen og sjokket

De jeg har intervjuet forteller alle om første gang de opplevde å bli hetset – for noen var det svært alvorlig med åpenbare draps- og voldtektstrusler, for andre er det mildere former for hets som beskrives, den som går på utseende, alder, yrke eller temaer du skriver og ytrer deg om.

For mange er det en blandet opplevelse, av at respons kan være positivt – i starten, før det utarter seg og blir ”rart”. Når komplimenter blir til utprøvende eller aggressiv stalking eller trusler om vold eller voldtekt.

Jeg tror først helt i begynnelsen, det første jeg tenkte var at dette her kan jo ikke være riktig, dette må være sendt til feil person (…) etter hvert når det kom flere og flere så skjønte jeg at dette er rettet mot meg, og etter hvert så bygget det seg opp.
Kvinne, minoritet, debattant, tidlig tjueårene

Felles for dem er at de beskriver det som et sjokk, noe de ikke var forberedt på, noe som ble ensomt, og hvor reaksjonen deres i etterkant var avhengig av hvordan andre rundt dem håndterte situasjonen.

Ble de latterliggjort, ignorert, overlatt til seg selv eller tok venner, sjefen eller kollegaer ansvar – det ser ut til å ha stor betydning for hvordan senere episoder av sjikane oppleves og håndteres, og hvorvidt dette er noe man forteller andre dersom det skjer igjen – og igjen – og igjen.

I alle kanaler samtidig

I undersøkelsen som resulterte i boken Meningers mot: Netthat og ytringsfrihet i Norge (2015) kommer det fram at nær halvparten av norske journalister de sidste 5 årene oppgir å ha erfaring fra sjikane, trusler eller vold. Sammenlignet med den øvrige befolkningen opplever norske journalister og redaktører å få mer hets og trusler i forbindelse med publisering. Det er like mange kvinnelige journalister som mannlige som opplever hets, men noen flere menn som mottar trusler.

Framveksten av sosiale medier, nettbaserte diskusjonsforum og kommentarfelt i nettaviser har ikke skapt, men synliggjort det vi kaller netthets, netthat, nettmobbing, hatytringer eller hatprat.

Det har også forsterket opplevelsen av at slik hetsing er massiv fordi den kommer i ”alle” kanaler samtidig. Sjikanen norske journalister og redaktører får i etterkant av publisering kan handle om alt fra sinte eposter om hvor dumme de (eller sakene deres) er til beskyldninger om å være hore eller ond, trusler om drap, vold eller voldtekt, og i noen få tilfeller faktiske voldsepisoder.

Det er ofte en gråsone mellom tull og trusler på nett, der man bruker mye energi på å forsøke å tolke hva budskapet var, tull eller trussel?

Bildet som kommer fram både blant norske ungdommer, og blant journalistene og bloggerne jeg har snakket med, er at det er liten sosial kontroll på nett. Dette gjør det spennende og mulig å utfordre grensene, men også vanskelig å vite hva som er greit, og når man faktisk har blitt utsatt for noe ulovlig.

Hvem kan lovverket?

Det er ikke bare ungdom som ikke vet hva som er straffbart å gjøre på nettet. Det er hva vi kan kalle et legalt tomrom i sosiale medier, der også voksne hetser og truer uten å være klar over, eller bry seg om at det er straffbart.

Rapporten Tull eller trussel? er helt tydelig på at det må gode systemer til for å forebygge og bekjempe hatkriminalitet på nett. Ungdommene selv sier de trenger kunnskap om skadevirkningene av en aggressiv sjargong på nett, og informasjon om konsekvenser av lovbrudd. De mener dette er mer effektivt enn ren kunnskap om lover og regler.

Det er også viktig for dem at voksnes kompetanse om ungdoms digitale univers styrkes.

Ungdom i Oslo er på Facebook tre timer om dagen i gjennomsnitt, ifølge Ungdata-undersøkelsen, nettet er gjennomgripende i deres sosiale dagligliv.

Spesielt vil ungdom at voksne skal forstå hvordan og hvorfor ungdom tar risiko på nettet, samt konsekvenser av anonymitet og liten grad av sosial kontroll på nettet. I sum er det ifølge ungdommene ”de voksne som trenger opplæring”, men i dag finnes det ikke noe systematisk opplegg rundt dette, verken på arbeidsplasser, i skolen eller politiet.

Fordi sjikanen ikke bare er nettbasert, men også kommer gjennom verbale eller fysiske konfrontasjoner, kan begrepet netthets i noen grad være med på å skjule hele spekteret av sjikane og trusler som mange meningsytrere utsettes for. Noe av det som har vært synset mye rundt, men forsket lite på, er hva netthets gjør med mottagerne.

Del 2: Konsekvenser

Knebling og ytringsskader

Sjokket over å bli møtt med hets eller trusler, fører til det filosofen Judith Butler kaller ytringsskader. Begrepet sier noe om hvordan det å bli utsatt for hatytringer gjør at mottageren kan miste fotfestet, og kvie seg før hun mener noe igjen.

… følelsesmessig så er det ikke bare frykt det spiller på, men også sjelefreden og også selvtilliten du har. Hver gang jeg åpnet munnen min, så begynte jeg å stille spørsmål til meg selv om at jeg ikke var god nok til å prate om dette her.
Kvinne, minoritet, debattant, tidlig tjueårene

En femtedel av norske journalister og redaktører oppgir at de føler seg kneblet på grunn av hets. Det er ifølge Butler det uventede ved språkhandlingen som er så virksomt.

Man blir satt på plass. Problemet er bare at denne plassen, dette stedet, kan være et ingensteds. Du blir ikke bedt om å pelle deg tilbake til kjøkkenbenken. Du blir bedt om å ikke være det du er, der du er det. Dette er et vanskelig felt, for det er som en av redaktørene jeg intervjuet sier: ”Det er ikke objektivt, det er ekstremt subjektivt – følelsen av ubehag er ekstremt subjektiv”.

Det gjør at man vurderer noen ganger å legge fra seg de sakene man vet at nå kommer det til å komme masse dritt, og så velger man heller de sakene som er litt ufarlige. (…) Så, det er hele tiden en vurdering om det er verdt det eller ikke, om det er viktig å få ut feminisme, om det er det viktigste. Og det er viktig for meg å få fremmet den saken, men hvor viktig er det i forhold til min egen helse?
Kvinne, midten av tjueårene, feministisk blogger, aktivist

Selvtilliten, troen på at det vi sier, mener og jobber for, gjør en forskjell i verden, er avgjørende for at vi skal klare å være meningsbærere i offentligheten. Nettet legger til rette for at vi får spredd meningene våre, knytte nettverk og operere uten portvoktere. Samtidig er det lett å glemme at teknologi aldri er nøytralt.

Vi vet fra psykologisk forskning at det er noen faktorer ved nettet som gjør at vi oppfører oss annerledes der enn vi ville gjort i en ikke-digital sosial situasjon, der vi er ansikt til ansikt: muligheten for anonymitet og arkivering (ytringer forsvinner ikke lett fra nett), tilgjengeligheten, det er overkommelig, man er ofte alene og hetsingen blir ofte akseptert av andre.

Nettet er et rom som (foreløpig) mangler sosial kontroll. Dette forklarer, men forsvarer ikke kjipe handlinger. Det gjør oss eller de andre ikke til onde folk, men forklarer både hvorfor ungdommer truer hverandre og kaller det bare tull, eller hvorfor Nicolai tror han kommer unna med å sende nakenbilder av Noora rundt til venner. I grunn er det bare gamle hersketeknikker i ny drakt, som igjen kan føre til knebling av nye stemmer i offentligheten.

Også begrenser det meg sånn at jeg ikke klarer å skrive, for jeg får en slags sperre, og det er den største nedturen med dette her, at jeg føler at jeg begrenser mitt potensiale så utrolig mye (…) Jeg føler at kanskje det jeg skriver ikke er bra nok. Det er allerede utfordrende nok å være 21 år gammel og ha en solid stemme i det norske samfunnet.
Kvinne, minoritet, debattant, tidlig tjueårene

Del 3: Strategier

Nett-sensitivitet

Når vi vet at opplevelsen av å motta hets eller trusler på nett, er subjektiv og situasjonsbestemt, er det heller ikke bare én strategi som fungerer. Derfor kan det være en god idé å heller utvikle et sett av strategier, som en del av en ekstra sensitivitet på nett. Sammen med kunnskap om effekter av hets, hva det gjør med folk, og konsekvenser av å bryte loven, gir det oss nye muligheter for digital grensesetting. Men hvem har ansvaret for å utvikle slike strategier – er det den som blir netthetset?

Etter min mening er det en ganske alvorlig greie for demokratiet, for det gjør jo rett og slett at man mister stemmer (…) samtidig så er det ganske reelt å føle på et ubehag, fordi det er tross alt frivillig å skulle uttale seg i offentligheten. Hvis du syns det er kjempeubehagelig så kan du velge det vekk. Problemet er bare at når så mange kvinner velger det vekk, til slutt så har du ikke en reell ytringsfrihet, og da er jo det noe myndighetene faktisk må gå inn og arbeide med, fordi ja  – det er ganske alvorlig.
Kvinne, midten av tjueårene, feministisk blogger, aktivist

Fellesskap og rollemodeller

En av motstandsstrategiene som går igjen, blant både unge debattanter og erfarne journalister, er å finne andre som har opplevd noe lignende. Det reduserer skammen, å oppleve at man ikke er alene, at man er normal når man reagerer med sjokk, vemmelse, frykt eller sinne.

…følelsen av å stå alene, den er litt uunngåelig, tror jeg, fordi det er veldig vanskelig å forklare alle de tingene her. Mange av de tingene som oppleves som ubehagelige er vanskelige og uhåndgripelige. De er vanskelige å peke på, de er ikke så konkrete, de er bare en følelse av å bli latterliggjort, og det er litt vanskelig å forklare folk…
Kvinne, midten av tjueårene, feministisk blogger, aktivist

Det har altfor lenge vært den individuelle mottageren av hets og trusler på nett sitt ansvar å håndtere dette. Det er på høy tid at myndigheter, arbeidsgiver, redaktører og skoleledelse ser sitt ansvar og både jobber bedre forebyggende og med oppfølging. Skammen er, som Noora har skjønt, nemlig ikke din å eie, den tilhører de som forsøker å kneble deg og ta fra deg din ytringsfrihet.

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *