»Folk må oppfatte at journalistikk gjør en forskjell«

Kjersti Stavrum - fotocollage

Kjersti Stavrum: Hvis pressen selv ikke lykkes i å redigere sine flater, hvis de de facto ikke representerer et nødvendig skille mellom falske nyheter og troverdig informasjon – og hvis redaksjonene heller ikke gjør det mulig for folk å kunne sondre mellom journalistikk og reklame, vil det over tid oppstå et krav om at myndighetene må ”gjøre noe”.

Journalistikkens hovedoppgave er å bygge oppunder demokratiet. Myndighetene vil regulere pressen, hvis ikke bransjen tar et presseetisk ansvar

Af Kjersti Løken Stavrum

Nå når den profesjonelle journalistikken ikke bare er omgitt av milliarder av små og store digitale publisister med en blogg, en Facebook-konto eller en omfattende mailingliste, men også av netthat, av falske nyheter og av skjult reklame, er det enda vanskeligere enn det har vært de siste 20 årene å holde hodet kaldt og blikket klart når strategien for redaksjonene skal legges.

I all hovedsak har medieverden beveget seg vekk fra de store pengene og de store svarene – til småpenger og granulære løsninger.

Dette gjelder også svaret på spørsmålet om hvordan det frie, uavhengige ordet kan overleve i en verden som farger alt i ulike grader av grått. Her finnes ikke ett stort svar, men mange nødvendige grep.

Brukeren forventer dialog

En naturlig forventning er at brukeren tror at journalistikken står for noe spesielt, at man følger en faglig norm. Kanskje kan man sammenligne journalistikk med økologisk mat. Det er ikke sikkert du en gang smaker forskjell, men du vet at fremstillingen er kvalitetssikret etter en etterprøvbar standard.

I møte med journalistikk vil leseren derfor forvente en faglig kontakt med avsenderen. Når ”produktløftet” er journalistikk, vil brukeren anta at det finnes en vilje til dialog, til forklaring og redegjørelse. En slik dialog ser vi at stadig flere redaksjoner blir gradvis bedre til.

Noen bygger dialogfunksjonaliteten inn i selve hovedproduktet (som Quartz, qz.com, for eksempel). Andre forklarer publisistiske valg samtidig med kontroversielle saker.

En leser av journalistikk vil også forvente å kunne henvende seg et sted med klager på brudd på den faglige normen. For å kunne kreve å bli trodd må man ha et strukturert system for slike klager, Den som klager må oppfatte at systemet er uavhengig, at det følger retningslinjer at svaret på en klage er logisk, at det er basert på fornuft og saklig argumentasjon.

Troverdighet og tillitskrise

Mange redaksjoner synes at de er til å stole på. Undersøkelser om ”tillit til mediene” viser at folk likevel ikke gjør det. Det snakkes om en tillitskrise.

Kjersti Stavrum: Fravær av et presseetisk system, eller et utilstrekkelig system, kan i verste fall skape et vakuum for regulering som myndighetene vil ha lyst til å fylle, eller vil føle seg forpliktet til å gjøre noe med.

For noen redaksjoner vil det å ha en solid merkevare være helt avgjørende. For enda en periode vil det også være nok. Hvis det journalistiske innholdet i økende grad konsumeres på andre plattformer – som i sosiale medier – vil merkevarens kraft stå i fare for å viskes ut over tid. I vår hyperinformerte verden; hvem husker hvor man leste eller så hva?

For mange redaksjoner vil den enkelte artikkel og den enkelte publisering være verdienheten i det daglige. Hvordan bygger man troverdighet rundt den?

Presseetikk

Den profesjonelle journalistikken hevder per definisjon at den står for noe spesielt. Det snakkes gjerne om presseetikk. Hva betyr det for leseren? Hvis reglene er fjernt fra hverdagen, hvis systemet er lite kjent, svakt eller fraværende, hvis ikke alle er tilknyttet det, hvis pressen oppfattes som tøylesløs, da er det vel liten grunn til å tro at referansen til ”presseetikk” bygger troverdighet.

Men den kan gjøre det!

Å redde journalistikken krever at folk har tilstrekkelige åpenbare grunner til å stole på det som står der. Resultatet av dette er lojalitet og kanskje også betalingsvilje.

Konsekvensen er at den offentlige samtalen får et fotfeste, at journalistikken kan brukes slik at argumenter og påstander blir mer enn ubegrunnede følelser og løgnaktige postulater. Sluttproduktet er et demokrati på skinner.

I et mangfold av medier, i et sammensurium av journalister, bloggere, kommentatorer, reklamestemmer, er det vanskelig å se hva som skal skille den troverdige journalistikken fra alt det andre

I et mangfold av medier, i et sammensurium av journalister, bloggere, kommentatorer, reklamestemmer, er det vanskelig å se hva som skal skille den troverdige journalistikken fra ”alt det andre”.

Daglig arbeidsmetodikk

Å følge presseetiske regler er en daglig arbeidsmetodikk som i det daglige innebærer å gjøre balanserte avveininger mellom hva som har offentlighetens interesse og hva som ikke har det. Det er å sjekke en påstand, å kildebelegge den – og å belyse saken fra flere sider.

Å skille seg fra netthat medfører at redaksjonen sikrer at den som blir angrepet med faktiske anklager får anledning til å svare for seg samtidig.

Et forpliktende presseetisk system

Når konflikter tilspisser seg rundt den faglige standarden og hvorvidt den blir fulgt, vil det å være tilknyttet et forpliktende presseetisk system om et tydelig kommunisert sett av regler, være et opplagt svar på noe av spørsmålet om hva som kan redde troen på journalistikken.

– – – – – – – – – –
1 Det må være én presseetisk plakat, kun ett sett regler
Hvis ulike medier i ett land har forskjellige regler og standarder, vil dette forvirre publikum og undergrave tilliten til ideen om et strukturert arbeid for journalistikk og presseetikk som sådan.

2 De viktige redaksjonene må være tilknyttet systemet
Et system kun for de få og marginale, vil få marginal betydning innad og utad.

3 De store og toneangivende redaksjonene må være tydelig uttalte støttespillere
En uttalt lojalitet og oppslutning om klageprosessen en aksept for fellelser er de viktigste markørene for at et system har reell oppslutning og ikke er et skalkeskjul.

4 Det må være gratis å klage på mediene
Hvis det koster penger å klage, vil bare de ressurssterke kunne bruke det fritt, og alle andre vil vegre seg. Konsekvensene av en betalingsløsning er uakseptable for en fri presse.

5 Klagesystemet må være raskt
Tempoet i behandlingen av saker er i økende grad avgjørende ettersom informasjonssamfunnet går raskere. En fellelse av en sak som for lengst er ute av den offentlige debatt, har liten betydning. Sendrektighet vil i seg selv også undergrave tilliten til systemet. Her må man for øvrig være oppmerksom på at begge aktørene i en klageprosess fra tid til annen vil være interessert i å forsinke fremdriften i saksbehandlingen.

6 Systemet må være transparent
De fleste presseetiske vurderinger er i dag lukket for innsyn. Når det presseetiske utvalg har gjort sine vurderinger, vil man få konklusjonen levert en stund etter at møtet fant sted. Å våge å åpne dørene, å driste seg til å sette et kamera i rommet, vil drive frem uttalte resonnementer og øke forståelsen for konklusjonene.

7 Alle relevante aktører må være forpliktet av klagesystemet; redaktørene, publisistene og journalistene.
– – – – – – – – – –

Troverdighet har en pris

For redaksjonene må denne prisen betales på flere måter. For å få folk til å tro på påstanden om at journalistikk er noe spesielt, og at den hovedsakelig er til å stole på, må man ikke bare kunne vise til at man følger et sett regler i det daglige.

Man må dessuten rette og tydelig beklage når dette er nødvendig, og når man er blitt felt som følge av en klagesak.

Dernest må systemet finansieres for å sikre at det er uavhengig av statlig kontroll. Eller sagt på en annen måte; for å sikre pressefrihet, må bransjen betale det et slikt system koster.

Økonomiske og ressursmessig pressede mediehus vil kunne se det som mindre presserende å engasjere seg i opparbeidelsen av et presseetisk system.

International system for presseetikk

En annen kompliserende faktor for oppbygging av presseetiske systemer i de enkelte landene, er at mange toneangivende redaksjoner vil oppfatte seg som internasjonale. For Financial Times, for eksempel, som er så grenseløs i sitt publisistiske nedslagsfelt, vil det ikke være så naturlig å støtte oppunder og knytte seg til et britisk klagesystem. Det samme vil gjelde for flere engelskspråklige publikasjoner, og også franske og spanske.

Er det mulig å se for seg et internasjonalt system for presseetikk som kan bygge troverdighet til ideen om journalistikk på tvers av landegrenser? Tanken kan virke overveldende, selv om vi jo vet at den digitale journalistikken er grenseløs. Og selv om de presseetiske reglene varierer fra land til land, vil man likevel se at de grunnleggende prinsippene ofte er like. Slik sett fortjener tanken å bli modnet og muligheten bør utforskes.

Da Norsk Presseforbund i 2015 åpnet sitt presseetiske system for selvstendige publisister, deriblant bloggere, representerte dette en justering til vår tids medieutvikling. I en periode valgte én enkelt blogger å tilknytte seg plakaten og klagesystemet – i tillegg til de etablerte redaksjonene og mediehusene.

I skrivende stund er ingen slike frittstående del av systemet. Dette fraværet av engasjement fra den nye medieorden kan være et uttrykk for en manglende forståelse for hva strukturert presseetikk innebærer for dem som publiserer.

Myndighetene vil ha lyst til å fylle et vakuum

Imens vil mengden av informasjon, av journalistikk, av meninger og ytringer stadig øke. Fravær av et presseetisk system, eller et utilstrekkelig system, kan i verste fall skape et vakuum for regulering som myndighetene vil ha lyst til å fylle, eller vil føle seg forpliktet til å gjøre noe med.

Det er særlig tre faktorer som vil påvirke statens engasjement for regulering av pressen:

  • Omfanget av netthat – også utenfor de redigerte mediene
  • Omfanget av falske nyheter
  • Omfanget av skjult reklame

Hvis pressen selv ikke lykkes i å redigere sine flater, hvis de de facto ikke representerer et nødvendig skille mellom falske nyheter og troverdig informasjon – og hvis redaksjonene heller ikke gjør det mulig for folk å kunne sondre mellom journalistikk og reklame, vil det over tid oppstå et krav om at myndighetene må ”gjøre noe”.

Trusselen om bøter til Facebook hvis de ikke agerer overfor falske nyheter, slik vi så på nyåret 2017 i Tyskland, et et eksempel på at myndighetene ser seg nødt til å vise handlekraft. Både av hensyn til borgerne, men også for å sikre sin egen posisjon.

Falske nyheter

Journalistikkens hovedoppgave er å bygge oppunder demokratiet. Hverken falske nyheter, skjult reklame eller hatefulle ytringer er oppfunnet i vår tid. Det nye i vår tid er omfanget og derfor også hvilken fare disse kreftene representerer.

Diskusjonen om hvordan falske nyheter kan bekjempes, og hvordan tillit kan bygges, har tatt fart etter Brexit og Trumps valgseier fordi politikerne så at noe så avgjørende som de demokratiske valg blir påvirket, at man kan miste maktposisjoner av uakseptable årsaker – og at systemet blir truet av feilaktig informasjon.

”Where the press is free and every man able to read, all is safe, ” sa Thomas Jefferson og satte det hele på plass. Nå er det ikke slik lenger. Pressens frihet og journalistikken må ha en selvstendig ekstraverdi. Den må være være verdt å kjempe for.

1 kommentar

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *